Del på:

Nå står Tur-bo trygt på land i Halifax, Canada. Etter å ha brakt oss trygt over og (nesten) rundt verdens nest største hav! En distanse som tilsvarer det å seile tur – retur Lindesnes – Nordkapp 6 ganger!

Det er med blandete følelser vi nå setter oss i bilen til Michael og tar farvel med de 25 kvm store hjemmet vårt for denne omgang. Michael er en av de mange trivelige menneskene som vi har møtt i løpet av de 9 månedene vi har vært på tur. Det er helt utrolig hvor åpne de vi møter er når vi legger til havn på nye og ukjente hjørner av verden. Et eksempel var nå nylig hvor vi la til havn ved Armdale yachtclub i Halifax. Hvor vi ble møtt av ei mor og ei datter som kjørte bort til båten i ei jolle og lurte på om vi hadde noe skittent tøy som skulle vaskes? Om vi trengte internett? Middag? eller enn plass å bare henge? I Så fall stod huset deres åpent til en vær tid, det var bare å komme og gå som vi ville. Det blir da blir det naturlig å spørre seg selv om dette hadde skjedd i Norge? Hadde vi selv åpnet huset for en gjeng skjeggete og illeluktende seilere fra andre siden av verden? Vi har våre tvil…
Michael selv, var en artig glad kar vi møtte her i Halifax som sa seg villig til å kjøre oss til flyplassen (en to timers biltur) uten noen som helst betaling. Eneste han ville var at vi ble hjem på middag og møtte familien hans. Selvsagt! Så vår siste dag på turen ble vi vartet opp øl, mat og hockey kamp i god canadisk stil.

Grunnen til at vi nå reiser hjem så tidlig og ikke seiler hjem via Grønnland og Island i sommer som planlagt, er fordi vi er studenter på seiltur. Noe som medfører en del tilrettelegging og planlegging i henhold til studiene hjemme i Norge. Vi hadde før turen fått en forhånds godkjenning fra Høgskolen i Volda om å ta våre eksamener ved en norsk ambassade eller ett norsk konsulat i utlandet. Dette ble forandret underveis og medfører at vi nå må reise hjem for å avlegge eksamener i Volda. Vi bestemte oss derfor for å dele turen i to, og drar tilbake neste år får å gjennomføre resten av turen neste sommer.

I skrivende stund sitter vi på en flyplass i Frankfurt å prøve å finne svar på hva vi har opplevd? Hva som var høydepunktene? Og hva har vi lært av alt dette?
Hva har vi opplevd? Vi har vært i 17 forskjellige land og møtt et haugetall av forskjellige kulturer og mennesker. Noe som satt sitt preg på turen og oss. De opplevesene som sitter dypest er de gangene vi har kommet tettest på lokalbefolkningen. Alt fra de trivelige sherpaene vi lappet sammen og drakk te hos i Atlasfjellene, de karibiske hummerfiskerne til de åpne og ærlige cubanerne, amerikanerne og canadierne som inviterte oss inn i hjemmet sitt.
Det er vanskelig å se bort i fra at kanskje det største høydepunktet på turen var å få besøk av våre bedre halvdeler i Karibien etter 20 døgn på åpent hav, med to bomser og en daglig invaderende hær av flyvefisk som eneste selvskap. Sett bort i fra dette, så føltes det som et høydepunkt hver gang vi kastet anker på i ei ny og spennende bukt som bare ventet på å bli utforsket. Man kan heller ikke komme unna at selv oppdalinger synes det var et høydepunkt hver gang vi heiste spinnakeren i perfekt seilvind, hvor man kjenner båten akselerer de 2 ekstra knopene mens delfinene hopper av glede rundt baugen. Det vanskelig og ikke å nyte livet. Men kanskje best ser vi dette nå som turen er i ferd på avsluttes.

Hva har vi så lært av alle de fantastiske menneskene vi har møtt? Vi har i alle fall lært at det ikke nytter å sitte hjemme i Norge å klage over for 2 km lengre skolevei, når barn i andre land hopper av glede dersom de slipper å ro til nabo øya for å gå på skole. Det setter også ett sterkt inntrykk i deg når man møter folk med slag, som er evig takknemlig for at høyere makter har gitt dem mulighet til å fortsatt kunne slår åkeren for hånd, selv funksjonsevnen i halv kroppen er nedsatt til nærmest ingen ting. Jøss! Vi er privilegert som bor i Norge. Personlig så har vi i alle fall sluttet å klage på senga i båten er for kort!

Det er så mye som gjort, opplevd og lært som vi trenger tid til å fordøye. Selv om vi i perioder har hatet båten, havet, været og ikke minst hverandre. Så er dette bare dråper i havet (som er latterlig stort!). Dette har vært en opplevelse for livet som vi aldri kommer til å glemme! Og kommer til å se tilbake på med bare fryd og gammen! Vi vil gjerne takke alle der hjemme som har støttet oss, motivert oss og ikke minst gitt oss muligheten til å gjennomføre turen. Takk til alle som har fulgt på bloggen, som også fortsatt vil være i drift fram til Tur-bo kommer hjem til Norge neste år. Vi vil også takke våre sponsorer som hjulpet oss langt på vei for realisere drømmen, Dette er;
- Auna sport og sko
- VPG
- Frank smed
- Elotec
- Lege vest
- Helly Hansen
- Russebuss service
- Vakt formidling
- 16- 23

Hilsen Martin, Gaute og Mads

Del på:

Etter Heiniken regatten på St. Martin var vi så heldige å bli kjent med Justin og Lisa. De var en del av den flotte gjengen som utgjorde mannskapet på Maline. I mot alle odds så hadde vi Tur-bo gutta gjort såpass godt inntrykk på både Justin og Lisa, så de inviterte oss til å bo hos de når vi kom til Miami.

Vi hadde jo litt ymse forutsetninger med å komme inn til USA i utgangspunktet (nei, vi er ikke kriminelle). Men på  grunn av litt hastverk i Oslo før avreise fikk vi ikke ordet oss B1/B2 visum som er obligatorisk for alle som ankommer USA i egen båt. Så etter å ha snakket med en flust av trivelige seilere i Karibien fant vi ut av visum til USA kunne fikses ved en ferje tur til US Virgin Island. Men det fungerte kun hvis du seilte direkte fra US Virign Island til USA.  Det var derimot mindre populært å ankomme fra Cuba…  Men vi hadde trikset å mikset litt med mannskapet ombord, slik at Anders fra doods of norway  som hadde B1/B2 visum mønstret på som ”kaptein” på Tur-bo og Gaute mønstret på som mannskap hos doods of norway. Så når vi ankom Customs/ immigration i USA så hadde ihvertfall ”kapteinen” ombord riktig visum.

Besøket vårt hos customs og immigration så ut til å bli en kort affære når vi 5 minutter etter å ha vist passet vårt ble ønsket et godt opphold i USA. Men dette måtte jo være for godt til å være sant. Så vi spurte om dette virkelig var alt? Noe som endte i 4 timers venting med intervju og trussler om å betale 585  USD per hode. Men etter noen gode smil og troverdige forklaringer om missforståelser med immigration på US virign Island ble vi på nytt ønsket ett godt opphold i USA.

Godt fornøyde tilbake i båten møtte vi på Justin og Josh som bor hos Justin og Lisa. Så da bars det oppover starten på intercoastal veiene fra Downtown Miami og nordover mot leiligheten vi skulle få bo i.  Intercoastal veiene ble opprinnelig bygd for å verne alliertes skip mot tyske  ubåter under andre verdenskrig. Men som nå blir brukt for å  vise fram nye dyre båter og raske cigarbåter. Det er jo fri fartsgrense så hvorfor ikke ha en båt med 2000 hk? Miami er virkelig en lekegrind for de nyrike Amerikanerne.

Oppholdet vårt i Miami ble helt supert, hvor vi og etterhvert glad gutta fra doods of norway flyttet inn på hver vår seng/sofa/pute innretning hos Justin og Lisa. De hadde fått huset fullt av ”viknings” som de likte å kalle hos. Vi fikk gjort det meste som skulle gjøres i Miami, det vil si South beach, Everglades, Miami heats og ikke minst strandbar.  Strandbar er ukentelig event hvor alle med båt ankrer opp på en sanddyne i intercostal veiene og tar seg en real fest. I God stil var Tur-bo eneste seilbåt.  Vi vil gjerne takke Justin og Lisa for et knall opphold i Miami! Dette vil vi gjøre igjen!

Veien videre fra Miami gikk langs Intercoastal kanalene opp til Fort Lourendale før vi omsider kom oss til åpent hav. Neste mål var Charelston, South Carolina.  Etter 3 døgn med variert seiling og en kjapp dukkert fra Mads så konstanterte vi med at sommeren var slutt for denne gang. Vanntemperaturen hadde droppet med 10 grader og det var frostrøyk i lufta om morgenen.
Charleston er en skikkelig sørstats by med mange store fine trebyggninger, og man kan se hva pengene fra bomullsdriften på 1800 – tallet ble brukt til. I tillegg er Charleston en stor studentby, så dagene gikk med til kaffe drikking på starbucks og fotball i parken.

Fra Charlston satte vi kursen mot  Beufort, North Carolina. Som var drøye 2 døgn seiling.  Her takket vi farvel med den altfor gavmilde golfstrømmen som hadde gitt oss 2-3 knop medstøm hele veien fra Miami. Dette gjorde vi med god stil ved å sende en flaskepost hjem til Norge. Hva kommer først? Tur-bo eller flaskeposten?  Vi ankommer likt med doods of norway til Beaufort og bestemmer oss for å sove ett par timer før vi begynner på den ukelange ferden vår på intercoastal veiene helt opp til Norfolk.

Det var kanskje i overkant spennende for doods of norway etter at de fant ut at de var 2.43 cm dype, 20 cm dypere enn de hadde trodd.  Tur-bo fikk derfor det ærefulle oppdraget å seile forkant å lodde dypden på de grunneste punktene og fungerte også etterhvert som tauebåt, når vi måtte dra de ut av grunnene når de stod fast. Intercoastal veiene var veldig moro å seile på flatt vann når vinden god nok til det. Ellers så var det også muligheter å få gjort noe skolearbeid på de rolige dagene. Om kveldene så ankom vi  forskjellige småbyer som Oriental og Coin Jock. Som er skikkelig Redneck/ Hillbilly/ bondetamp land hvor alle kjører pickup og stemmer på repulikanerne. Selv om innbygerne i disse byene var få, så var det kjempe trivelige og vi ble flere ganger kastet i en bil for en lokal sightseeing som var gjort på raske 3 minutter…  Og av en eller annen grunn så er alt i disse byene ”World famous”  så man kan spørre seg hvor langt verden deres strekker? Vi har iallefall ikke hørt om Coinjock og deres World famous spearribbs før vi var der…

Når vi ikke lå for anker i en av småbyene langs kanalene, så ankret vi opp i en av de store innsjøene som kanalene går igjennom. En av kvelden så bestemte vi  og gutta på doods of norway å ta på en ekspedisjon på grunnere vann, på leting etter en tørr plass i sumpen for å tenne bål. Etter  å ha gått på grunn 2 ganger og slåss vår vei igjenom  2 meter høye sivet blandt alligatorer og alt annet sumpen har å by på. Så fant vi en tørr plass hvor vi fikk fyrt bål og kost oss. På tur tilbake til Tur-bo ble fiske med machete den store aktiviteten, se film;

Etter en interessant men rolig uke i sumpene, kom vi til Norfolk hvor Øst- kystens største marine base ligger. Her fikk sett 5-6 hangarskip med ”tilbehør” og bunkret opp før vi skulle ut på det åpne hav igjen. Neste stopp New York!

Man merker godt at man ikke har den stabile passat vinden lenger. Man ma jo trimme seil opp til felre ganger i timen! Og i værste fall slå eller jibbe i løpet av vakta.  På turen til New York fikk også vårt første møte med tåka som vi ikke hadde sett siden La Coruna, Spania. Noe som som også gav til tider spennede seiling.  Men når sant skal sies  så var det en ganske rar følelse som slår deg i det du seiler oppover Hudson river og skyskraperne begynner å dukke opp i horisonten.  Dette er svært! Dette har jeg sett på film!  I guidebøkerne står det at disse farvannene er det mest travle på hele østkysten, med uten heiende nordmenn på de mange sightseeing båtene så opplevde vi ikke dette mer travelt enn andre innseilinger vi har hatt tidligere.

Vi har nå hatt ei uke i New York, hvor vi ligger på 79th street boat basin, for 2.74 USD per for. En enkel båthavn som ligger midt på Manhatten 5 minutter fra Central Park. Som har vært et perfekt utgangspunkt om man drar til New York med båt.For uten en kjempe god lammelår middag hos kristoffers søster på tirsdag så har dagene gått med til gatevandring, sightseeing, museumer og andree turist ting som skal gjøres i slike byer.  I skrivende stund så gjøres Tur-bo klar for seiling til Boston, som tro det eller ei er Tur-bo`s neste siste seilestrekning før den skal på land i Halifax.

Hepp hepp Tur-bo!

PS: Link til USA album på Picasa!  https://picasaweb.google.com/110935313571476278288/USA

WP_SLIDESHOW_IMAGES = { load: 'http://s1.wp.com/wp-content/mu-plugins/slideshow/slideshow-loader.gif?m=1289605033g', prev: 'http://s1.wp.com/wp-content/mu-plugins/slideshow/prev.png?m=1269491733g', next: 'http://s0.wp.com/wp-content/mu-plugins/slideshow/next.png?m=1269491733g', stop: 'http://s0.wp.com/wp-content/mu-plugins/slideshow/stop.png?m=1269491733g', play: 'http://s2.wp.com/wp-content/mu-plugins/slideshow/play.png?m=1269491733g' }; WP_SLIDESHOW_LABELS = { next: 'Neste', prev: 'Forrige', stop: 'Toggle Playback' }; WP_SLIDESHOW_BLOG_INFO = { blogId: '15999087', subDomain: 'turboseil', userId: '0' }; This slideshow requires JavaScript. #gallery-1375-1-slideshow .slideshow-slide img { max-height: 410px; /* Emulate max-height in IE 6 */ _height: expression(this.scrollHeight >= 410 ? '410px' : 'auto'); } jQuery( '.noscript' ).remove(); jQuery( document).ready( function() { if(typeof SlideShow == 'undefined') return; var slideShow = new SlideShow( jQuery('#gallery-1375-1-slideshow'), 460, 410, 'fade' ); slideShow.images = [ { 'src': 'http://turboseil.files.wordpress.com/2012/04/dsc_0021.jpg', 'id': '1389', 'caption': ''} , { 'src': 'http://turboseil.files.wordpress.com/2012/04/20120407-p10008261.jpg', 'id': '1390', 'caption': ''} , { 'src': 'http://turboseil.files.wordpress.com/2012/04/20120323-550d-47461.jpg', 'id': '1391', 'caption': ''} , { 'src': 'http://turboseil.files.wordpress.com/2012/04/20120403-p10007491.jpg', 'id': '1392', 'caption': ''} ] ; slideShow.init(); } );

Sola trekker et dypt åndedrag og dukker ned i havet i horisonten. Delfinene som har lekt rundt båten den siste tiden følger solas eksempel, og er med ett borte. Himmelen fylles med røde og oransje farger som sakte men sikkert mørkner og går over i svart, samtidig som flere og flere stjerner kommer fram på nattehimmelen. I vest lyser månen som en smal sigd, og får konkurranse av Venus i å være den som skinner mest. Med Venus som siktepunkt trykker jeg et par ganger på autopiloten for å korrigere kursen, og hekter meg fast med sikkerhetslina i cockpiten. I det svake lyset kan jeg skimte de store bølgene rundt meg, som får Tur-Bo til å danse og hive på seg. Nedenunder dekk ligger Mads, Gaute og Martin og sover, eller gjør i det minste et forsøk på det i de store bevegelsene. Min første nattevakt om bord i Tur-Bo har nettopp startet, og selv om jeg føler en viss skepsis til å være i en liten båt i mørket midt ute på det store havet må jeg innrømme at det er meget fascinerende.

”Så dere er ute på langtur altså?” Jeg prater med Mads på facebook. Fra før av har jeg så vidt fått med meg at han skulle ut og seile, og nå nærmer det seg slutten av året og de er på god vei mot Karibien. ”Vil du være med et stykke?” Spørsmålet fra Mads har bare ett svar. Selvfølgelig vil jeg det, men kan jeg ta meg tid? Jeg sier til slutt nei, men et par måneder etter er spørsmålet oppe igjen. Gutta seiler rundt i Karibien og kommer med beretninger om den ene fantastiske opplevelsen etter den andre. Jeg tenker på sitatet til Mark Twain om å komme seg ut i verden og ikke angre på det man gjør, og bestemmer meg for å bli med. Jeg kommer til å angre om jeg ikke gjør det.

Tiende mars lander jeg på British Virgin Islands i Karibien. The Yacht Week skal ha et seilarrangement der på samme måte som de jeg har deltatt på tidligere i Kroatia, og jeg har meldt meg på som skipper for å være med TYW en uke før jeg drar videre med Tur-Bo. Tre høye brunbarkede karer møter meg i havna der utleiebåtene for TYW ligger. Mads, Gaute og Martin har seilt dit for å møte meg og for å bli med på TYW de første dagene. Det blir noen artige dager med Tur-Bo og gutta i starten av TYW, og de får med seg litt av stemningen der før de setter kursen direkte mot Dominikanske Republikk for å ligge i ro noen dager og gjøre skolearbeid. Turen finansieres tross alt av studielån, så en viss innsats må påberegnes innimellom. Jeg fullfører jobben som skipper for TYW noen dager etterpå og sammen med noen andre skippere fra TYW tar vi fly til Dominikanske Republikk. Jeg rekker å være med på en kort dags sightseeing i bil på øya, før vi morgenen etter kjører til Ocean World Marina i Puerto Plata slik at jeg kan mønstre på Tur-Bo.

Fra Puerto Plata setter vi kursen rett mot Cubas nordkyst. Etter alt vi har hørt om Cuba lurer vi litt på hvordan det skal gå med innsjekk i landet, og enda mer hvordan det skal gå med utsjekk og videre innsjekk i USA. Ikke vet vi helt hvor vi skal sjekke inn i Cuba heller, men en nettside vi finner gir et par forslag. Etter et par døgns seilas kommer vi fram til det ene stedet. Plassen ser ganske øde ut, men langt inne i mangroveskogen dukker det opp en marina. Ned på flytebrygga ryr det på med diverse folk som skal sjekke papirer, skrive nye papirer, rote gjennom alt vi har med, og også en halvveis tilbakestående bikkje som skal snuse seg igjennom båten. Men alt forløper seg etter sigende smertefritt, og vi blir sjekket inn i Cuba. Vi fortsetter mot neste havn der vi skal legge båten mens vi er på roadtrip på Cuba, men finner ikke havna før mørkets frambrudd og må ankre opp for natten. Dagen etter kommer vi oss inn i havna, blir møtt av trivelige folk og får lagt igjen båten. Vi spør bilutleieren om han kan låne oss en gammel amerikansk bil, men det kan han dessverre ikke. Så da blir det en Hyundai Accent med dårlig fjæring og dårlig hjulbalanse i stedet, og så bærer det av gårde.

Et par ting å merke seg med Cuba er at de har minimalt med internett og minimalt med veiskilt. Før vi dro til Cuba hadde jeg lastet ned Google Maps detaljkart til mobilen over Havana, men burde ha gjort det for hele Cuba. Men med kvalifisert gjetting og tilmålt hell klarte vi da oss ganske greit likevel. Turen gikk først til byen Trinidad på sørkysten der vi bodde hos en fantastisk hyggelig vertsfamilie på et lite hostel. På nabohostelet bodde det en gjeng med tyskere som skulle videre til Havana og som var ganske godt kjent der, så da hadde vi plutselig guider for Havana og. Havana bestod kort og godt av gamle biler, sigarer, mojitos, mye forfalne bygg, og veldig trivelige folk. Cuba er virkelig et sted som kan anbefales. Men vi hadde kort tid på oss, og måtte etter et par dager kjøre tilbake til Tur-Bo for å fortsette mot Miami.
Overfarten til Miami tok 1,5 døgn, og hele siste natta så vi lyset fra byen. Tross lite vind drev vi fort avgårde med Golfstrømmen i ryggen. Det ble en del diskusjoner på overfarten om hva vi skulle gjøre med sigarene vi hadde om bord, men ryktene tilsa at om vi sa de var kjøpt på Dominikanske og ikke hadde noen esker eller beviser om bord som tilsa noe annet skulle det gå greit. Seilbåten Doods of Norway hadde kommet til Key West dagen før og brukt den taktikken. Tollerene hadde bare glist av svaret og sagt: ”Good answer!”. I følge guideboken skulle vi ringe tollmyndighetene i Miami før ankomst, og vi fikk da beskjed om å møte på havnekontoret alle mann. En kar der så på passene våre, gjorde noen notater og sa så at det var det. Merkelig… Skulle det være så lett å ankomme USA? Vi måtte spørre om vi ikke trengte noe mer, slik som cruising permission for båten og slikt. Fyren i skranken tenkte litt og tok i mot passene igjen og undersøkte litt videre, og dermed var helvete løs. Vi fikk beskjed om at ESTA-visum holdt ikke når du kom med båt til USA, da trengte man fullt B1B2-visum. Siden vi ikke hadde det ville det bli 500 dollar på hver å betale, samt hauger av papirarbeid! Vi slapp til slutt unna med 3 timer ventetid som også innebar en del skjemautfylling og et personlig intervju på bakrommet, og dermed var vi inne i USA. Pjuuuh…. Båten ville de ikke gjennomsøke i det hele tatt, så vi angret litt på at vi ikke hadde smuglet med en 10-15 cubanske flyktninger med det samme.

Gutta på Tur-Bo hadde tidligere i Karibien truffet på Justin som bodde i Miami. Justin er en real kar som har ekstremt mange jern i ilden til enhver tid, og han hadde tilbudt oss å komme på besøk. Det endte med at Justin møtte oss i havna og ble med som los på Tur-Bo, slik at Tur-Bo ble forflyttet til brygga nedenfor skyskraperblokka han og samboeren Lisa bodde i, og vi flyttet inn i åttende etasje med beskjed om å føle oss som hjemme. Her var det både varm dusj, boblebad og basseng på taket, internett og nylaget middag som Lisa stod for. I garasjen under stod en ombygd og hevet Jeep Wrangler som vi og kunne bruke om vi ville. Dette kunne vi like Jeg hadde egentlig flybillett hjem til Norge dagen etter vi ankom Miami, men slik som Justin skrøt Miami opp i skyene, samt fortalte om alle planene han hadde for oss den uka, så ble den billetten fort forkastet. Gutta i Tur-Bo kommer vel med et eget Miami-innlegg som forklarer litt mer i detalj, men kort forklart bestod Miami av blant annet: hot-tub, luksusliv, dyre biler, Miami Beach, fest, basketballkamp, alligatorsafari, bilkjøring med GPS, McDonalds, mer fest, mojito, sand-bar, pene damer, stygge frisyrer og barter, hippe barer, partybuss, ….

Etter å ha søkt på nye flybilletter hele begynnelsen av uka fant jeg til slutt ut at det billigste ville være å reise hjem før påska tok slutt, selv om jeg fikk utallige tilbud om å være med Tur-Bo videre nordover langs østkysten. Ferien var jo allerede forlenget med en uke. Bookingselskapet klarte aldri å få godkjent visa-kortet mitt for å betale billetten, men nå har jeg i hvert fall kommet meg til Heathrow der jeg har hatt seks timer venting og tid til å skrive dette innlegget. Satser på at jeg og kommer meg videre til Oslo og deretter Sogndal også

Ønsker Tur-Bo en god tur videre og takk for en fantastisk tur! Bra det er noen som tar sitatet til Mark Twain helt ut:

Twenty years from now you will be more disappointed by the things that you didn’t do than by the one you did do. So throw off the bowlines. Sail away from the safe harbour. Catch the trade winds in your sails. Explore. Dream. Discover.

Noen som blir med på jordomseiling forresten…? Hmm…  Ikkje bra……

Del på:

Siden vi dro fra British Virgin Island har vi tilbakelagt ca 1000 nautiske mil. Dette tilsvarer Norge på langs men nå har vi endelig ankommet USA og Miami! Før vi lager et innlegg fra Miami neste helg tenkte vi å skildre litt fra Den Dominikanske Republik og Cuba.

Trollfjord på dekk

Ettersom vi nå var ferdige med relativt korte etapper mellom karibiske øyer gjorde vi et forsøk på å legge MS trollfjord på dekk. På forhånd hadde vi vel sett for oss at det kom til å bli vanskelig å få til, men da vi tok ut luften ble ribben vår overraskende liten og sklei inn mellom vantene og masta. Storfornøyd med resultatet satt vi kursen mot Den Dominikanske Republikk, og etter snaut tre døgn med en god del sjø, radig tempo og null fisk (som vanlig) ankom vi Waterworld Marina i Puerto Plata.

Turbo og Esther

Her fant vi til vår store overraskelse den lyseblå hansen til Aksel. Vi hadde dermed gleden av deres selskap mens under oppholdet på øya. Vi fikk dessverre ikke anledning til å utforske stedet i den grad vi ønsket da vi ble sittende med skolearbeid til langt opp kveld de første dagene. Den siste dagen derimot var vi ferdige og tok da taxi til Cabarete for å treffe  Tore, samt noen andre nordmenn vi traff under Yachtweek. Samlet sett fikk vi et kort., men godt inntrykk av Den Dominikanske Republikk. Folket er relativt fattige sammenlignet med folk i Caribien. De er til gjengjeld minst like trivelige, og prisnivået var det laveste vi har opplevd på hele turen! Vi bunkret derfor mat og drikke for hele turen herfra til Miami.

Nytt fiskeutstyr

Stian og Marte fra Esther gikk av båten for å fortsette turen som backpackere. I den anledning fikk vi gleden av å overta blant annet mengder med fiskeutstyr. Vi takker og bukker, håper fiskelykken snur nå og lover å kreditere dem hver eneste fisk vi får fra nå av. Håper forøvrig vi ser igjen Stian og Marte-Mari når de kommer til Miami

Og det tok ikke lang tid før det første beistet av en fisk beit på kroken! Vi har ingen vekt ombord, men denne duradoen må ha veid mer eller mindre det samme som alle andre fisker vi har fått siden vi forlot Norge til sammen!

På overfarten mot Cuba var vi nå 4 mann og seilte fortere enn noen gang før. Vinden lå på drøyt 20 knop og i perioder var sjøen krapp. Vi seilte med kun forseilet og var oppe i over 10 knop mange ganger. Den gamle fartsrekorden fra arlaterhavskryssen ble most og den nye lyder på 13.8 knop! Tviler på at så mange oksø’er har vært oppe i den hastigheten før. Når sant skal sies så falt vi mer enn vi seilte da topphastigheten inntraff. En brytende bølge tårnet seg opp bak oss og spyttet oss fremover Morsomt var det uansett!

Vel fremme i Cuba ventet et lite døgn med papirarbeid og så var det bare å cruice avgårde til Caya Guillermo. En liten havn der det kun var oss og de lokale fiskebåtene.  Der leide vi bil og satte kursen mot innlandet.

På veien mot Havanna stoppet vi innom en Trinidad på Sørkysten. Nede ved vannet lå hostellene på rekke og rad og da vi hadde hørt at de beste overnattingsmulighetene lå hjemme hos private familier tok vi inn på et av disse. Fantastisk koselig familie som ikke kunne et eneste ord engelsk. Tore, som hadde lyttet til spansk lydkurs i bilen forsto et par ord, men ellers kom vi langt med å gestikulere. Rommet vårt var det beste med hele oppholdet… bildet taler vel for seg selv.

Vertsfamilien laget oss middag og frokost og vartet oss opp med drikke på kveldstid. Vi hadde eget bad parkeringsplass inne på eiendommen deres. Full oppvartning i et snaut døgn til samme pris som en middag for to i Norge.

Neste dag satte vi kursen mot Havanna. Etter å ha satt fra oss bilen i Hemmingway marina, der Doods of Norway lå fortøyd, tok taxi i form av en gammel amerikansk bil inn til sentrum for å finne oss en ny familie å bo hos. Vi hadde blitt kjent med noen tyske backpackere i Trinidad som vi traff igjen i Havanna. Hun ene hadde bodd i byen og tok på seg jobben som vår personlige Guide. Etter en runde i gamlebyen gikk ferden til sigarfabrikken. Den viste seg å være under restaurering, men da visste den lokale sigarettmafiaen råd og tok oss med til et privat hjem istedet. Der brettet de ut en butikk i stua og vi kunne velge og vrake mellom de lokale sigartypene. Vi gikk selvfølgelig for de største og kjøpte en hel kasse

Paven viste seg å være i Havanna samtidig som oss. Stas tenkte vi, men dette viste seg å by på trøbbel… Mye var stengt av både barer, butikker, utesteder og hosteller. Vi så forsåvidt ikke snurten av han. Gutta fra Doods of Norway traff vi derimot. Vi byttet litt om på mannskapet da ingen på Tur-bo hadde det rette visumet for å komme inn i USA, mens alle i Doods of Norway har det. Vi byttet Gaute med Anders for etappen til Miami. Vi håper at vi kan få litt goodwill av customs ved i det minste ha en kaptein med riktig visa.

Avlsutter med em liten seil video!

Seiling

Del på:

Etter nesten tre uker på St. Martin kom vi oss endelig avgårde. Kursen er nå snudd nesten rett vest og etter 15 timers seiling ankom vi Virgin Gorda som er den østlige av de britiske jomfru-øyene. Vi fant oss en moring ved “The baths” der vi hadde hørt at det skulle være en spektakulær kystlinje bestående av store kampesteiner som utgjorde en labyrint av ganger og huler langs kysten. Rett og slett et veldig fascinerende sted som var vel verdt visitten! Vi skulle gjerne ha vært der lenger, men vi hadde et stramt program. Tore kom flyvende til Tortola og vi satte dermed kursen dit for å si hei. Tore skulle jobbe som skipper på en utleiebåt under den kommende Yachtweek før han flyr til den dominikanske republikk for å mønstre på i Tur-bo. Yachtweek arrangeres i samarbeid med utleieselskaper i området og alle deltagere må derfor leie båt for å kunne delta. Vi for vår del hadde derimot sendt noen mail til sjefene i yachtweek og ettersom vi var på langtur, og “since you are true sailors and we encourage this you are welcome.” Vi var dermed den desidert minste, men trolig den mest erfarne enheten i flåten av utleiebåter som stort sett var fulle av amerikanske studenter på “spring break”.

Ferjetur til US Virgin Island

De siste månedene har det vært litt frem og tilbake vedrørende rutevalget vårt tilbake til Norge. Nå har vi omsider tatt en endelig avgjørelse og ferden går vestover via Den Dominikanske republikk, Cuba, USA og opp til Canada. Der legger vi båten på land i et år for så å seile den hjem vi Grønnland, Island, Færøyene og Shetland sommeren 2013. Vi må med andre ord skaffe oss amerikansk visum. Hvis en skal gjøre dette etter boka kreves det at en kontakter en amerikansk ambassade for så komme inn til intervju. Dette tar både tid og penger så vi har hørt litt rundt og funnet ut at hvis vi var ferja fra British Virgin Island til US Virgin Island, noe som tar 20 min, så fikk vi 90 dagers innvilget visum på stedet. Dette er ikke like omfattende som B1B2 visumet en hadde fått ved å avtale intervju, men med mindre vi møter på en sinna regelrytter av en amerikansk kystvaktoffiser som har stått opp på feil fot og hoppet over frokosten, så skulle det gå smertefritt. Vi tar ingen ting for gitt, men seiler videre med god tro og kryssede fingre. Nå har vi i det miste dette 90 dagers visumet.

Etter fire dager med intens aktivitet av ymse slag nesten døgnet rundt på British Virgin Island måtte vi videre vestover. Vi seilte rett forbi Puerto Rico til Puerto Plata på Den Dominikanske Republikk. Her skal vi skrive en skoleoppgave mens vi venter på at Tore kommer flyvende når han er ferdig med yachtweek.

Videoen fra British Virgin Island ble forsøkt lastet opp på facebook i går, men ble sperret ettersom coldplay ikke likte at vi brukte en av låtene deres i bakgrunnen. Nå prøver vi oss igjen. Fort dere å se den før Chris Martin finner ut av noe denne gangen!

 

Del på:

Planen var å dra til British Virgin Island da båten omsider var tilbake på vannet. Slik ble det imidlertid ikke da Kjetil fra Maline trengte mannskap til den forestående Heineken regattaen. Dette er en av de største regattaene i Karibien, med ca 200 båter fra relativ normal størrelse til sinnssyke skuter på drøyt 100 fot og “volvo ocean race båter”. Celebert selskap og vi stilte gledelig opp på Kjetils Maline, en IMX45. Det øvrige mannskapet varierte litt fra dag til dag men kjernen bestod av Kjetils datter, Martine og kjæreste, Kristin i tillegg til Kristian og Christian fra “time out”, Nick og Hanna fra “Sibilation” og et vennepar av Kjetil, Justin og Lisa. De dagene det blåste ekstra mye rekrutterte vi ekstra mannskap, enten i form av bekjente fra andre båter, eller tilfeldige folk vi fant på kaia rett før start . Viktig å ha mange nok folk på ripa når det blåser 25 knop. Den ene dagen telte vi hele 15 personer, og da kostet vi avgårde i drøyt 8 knop på kryssen! Til tross for iherdig innsats måtte vi nøye oss med en plassering ca midt på resultatlistene, noe som egentlig var ganske bra med tanke på at den kraftige vinden ikke var til vår fordel da vi var en av de mindre og lettere båtene i klassen vår. Vi vil takke Kjetil for tilliten og muligheten til å delta på regattaen med hans blodtrimmede regattabåt

 

Heineken regattaen går over fire dager da en seiler på dagtid og drikker Heineken på kveldstid. Drikkekulturen blant seilere er hinsidig all annen idrett (hvis en ser bort fra curling). Når ankeret treffer bunn tømmes kjøleboksen på rekordtid og deretter går ferden i land der det er full fest til langt på natt. Skulle likt å sett Northug bøtte nedpå med øl og danse seg gjennom natten mellom etappene i “tour the ski”. Dette er med andre ord utholdenhetsidrett i egen klasse!

 

 

Planen fremover nå er å dra til British Virgin Island natt til fredag der vi skal treffe Tore Friele Lie. Han skal jobbe som skipper på en annen båt under Yachtweek for så å bli med turbo til Cuba og Florida i slutten av mnd.

Del på:

Har du noen gang sett topp 10 listen på youtube over verdens 10 verste flyplasser? Det har vi, og vi fant plutselig også ut at den ene på listen ligger på øya her. Vi tok en pause fra mekkinga og dro en sviptur bort på flyplassstranda som turistene kaller den.

Etter ankomsten ble vi mektig imponert, her går digre passasjerfly kun 30 meter over hodene på badegjestene. Og når flyene skulle ta av blåste de alt som var bak rett på sjøen.

Man ser fort at sikkerhetskravene her i Kariben generelt er helt annerledes enn hjemme. Her ligger flystripa helt inntil stranda, andre steder i Kariben har flyene bare snerret fjelltoppene og hustakene før de har landet. Hjemme i Norge klager vi over flystøy, her er det en turistattraksjon. Vi likte godt konseptet med barer på begge sider der vi kunne sitte og drikke øl å se på flyene tok av og landet, rett og slett god underholdning for oss gutta.

Det beste er når de digre transatlantic fly skulle ta av. Vi fikk lyst å prøve å stå bak, selv om vi hadde en anelse på hva som ville skje, var det kanskje ikke det lureste vi hadde gjort (Se video nedenfor)

Etter å ha mistet capser og solbriller på sjøen, fant vi like godt ut at vi passet best i baren. Her fikk vi også se andre som prøvde seg, og de gikk ikke like bra med alle her heler. Men pliktene kaller,  vi har fortsatt mye igjen på båten, så etter en stund var det bare å vende snutten for å gjøre siste rest før båten skal på vannet.

Del på:

This slideshow requires JavaScript.

Etter en behagelig medvinds seilas fra St.Barths ankom vi St. Martin som skulle bli vårt nye hjem i over 14 dager. Øya er delt i 2, hvor den største delen av øya er fransk og den andre delen er nederlandsk. Etter en lengre tid med kriger bestemte nettopp Frankrike og Nederland at de skulle slutte fred og dele øya. Men hvordan skulle man dele øya rettferdig? Jo, dette gjorde man ved at man satte av en franskmann med ei flaske vin på nordsiden av øya og en nederlender med ei flaske gin på sørsiden av øya. Der hvor de møtte skulle grensen gå på tvers av øya. Ettersom vinen til franskmannen ikke var halvparten så sterk som ginen til nederlenderen, så kom franskmannen lengst. Så den franske delen av øya er riktignok større en den nederlandske delen. På St. Martin er den en stor lagune hvor man kan ankre opp uten svell. lagunen er så stor at den går over den franske og nederlandske delen, slik at man kan kjøre jolla imellom landene.  For å komme inn i lagunen må man kjøre under ei bro som åpner tre ganger for dagen, hvor man får stående applaus av yacht cluben når man passerer (spesielt under happy hour!).

Blandt resten av smørblide seilerne på yacht cluben fant vi også gutta fra doods of norway og Kjetil fra Maline. Som vi ankret opp sammen med. Utover kvelden samlet den norske flåten seg i Tur- bo for rom punsj og røver historier. Etterhvert fkk også besøk av Jørgen som har en Hunter 30 med navn “Morning star”, som han har bodd i siden desember 2009. Etterhvert som punsjen forsvant gikk temaet fra røverhistorier til båtmekking. Vi har i lengre tid hadd problemer med en lekkasje igjennom skrogjennomføringen for propellakslingen. Vi har i lengre tid vært usikre på akkurat hvor denne lekkasjen kom i fra og hvordan vi skulle gjøre det. Etter at samtlige men litt forståelse for motor og mekanikk hadde tatt en titt på, slo vi fast at båten skulle på land. Og ettersom nordmenn fort klynger seg sammen i det store utland så var vi plutselig 3 norske båter på land samtidig. Tur-bo som skulle fikse lekkasjen, Morningstar som skulle lage ny skroggjennomføring for propellakslingen og Maline som skulle plastre kjølen og skrape av litt groe før heineken regattaen.

Med Tur-bo på land fikk vi også avdekket flere skader, roret vårt hadde nemlige begynt å sprekt opp i forkant! Det har jo vært enorm belasting på roret det siste halvåret, og med en fortsatt lang vei hjem  så måtte vi få fikset dette.  Vi kom i kontakt med en trivelig Sør- afrikaner som het Christian som drev å mekket på et vrak av en båt som han hadde kjøpt og mente var i god stand. Men om det er en man som kan få båten i god stand så er det Christian!  Christian lånte oss masse verktøy samtidig som han også hjalp oss med å legge 4 nye lag med glassfiber rundt roret, slik at det er sterkere en noensinne!

For å komme nærmere lekkasjen  ved propellakslingen  måtte vi ut med hele motoren, flensen og av med propellen. Etter å løftet ut motor og alt, som vi tross alt hadde håpet å slippe siden alt var helt nytt i sommer! Vi fant fort ut at gumminen på cutless’en vår hadde morknet bort og at skroggjennomføringnen som var et halvmeter langt bronsjerør i mellom cutless¨en og pakkboksen ikke var festet skikkelig. En kombinasjon av dette hadde derfor gitt oss lekkasjen i motorrommet.  Heldigvis så har St Martin noen av de største og beste båtbutikkene i Karibien, som også hadde de nødvendige delene tilgjengelig. Så etter mye slit med en 30 år gammel cutless fikk vi byttet den, samtidig som vi smørte inn bronsjerøret med 5200 og locktight å skrudde den skikkelig på plass. Etter å montert motoren og alt var endelig lekkasjoen fikset igjen! Etter en rekord rask motor montering var lekkasjen endelig fikset!

Samtidig som båten var på land, bestemte vi oss for å heise vannlinjen med 20 cm. Tur-bo har blitt vesentlig tyngre og ligger mye dypere nå enn hva den gjorde når vi kjøpte den. Dette er selvsagt grunnet alt vi har utstyrt den med, og ikke alt ølet vi har drukket!  I tillegg til alt dette så skrapte vi selvsagt hele båten for groe og smørte på det giftigste av bunnstoff som er til salgs her nede. Så om det ligger noen døde hvaler å flyter her, så er det stor fare for at Tur-bo har seilt der…

Nå er Tur-bo tipp topp shape igjen! helt til noe nytt må fikset selvsagt!

Hepp hepp Turbo!

PS: 2 nye innlegg om Tur-bo’s opphold på St. Martin kommer  imorgen!

Antigua

Heisan, om dagen er i Simpson Bay på st. Martin. Kommer tilbake med et innlegg fra St. Martin plutselig. Vi er litt på etterskudd med bloggingen, men vi er gode på skippertak, så da slår vi sammen de siste to ukene i et ekstraordinært blogginnlegg med det beste fra de tre siste øyene vi har besøkt

Tur-bo foran Mirabella

Disse bildene oppsummerer på mange måter Antigua.. Aldri før har vi sett i nærheten av så mange enorme båter på samme sted. Falmouth Bay på Antigua er rett og slett helt sykt. En av båtene som lå der var Mirabella v, som er verdens største enmastet seilbåt. Den er 88.5 meter høy og drøyt 10 meter dyp. Til sammenligning er vi drøyt 10 meter høye og 1.5 meter dype. Masten vår rakk så vidt opp til Mirabellas bom! Mannskapet der fikk seg en god latter da vi kom tøffende opp på siden av dem

Så mange store båter må nødvendigvis føre med seg masse folk i form av mannskap, og dette ga seg utslag i livet på land. Her var det full trøkk hele døgnet der spisesteder og barer ble forvandlet til diskotek ved mørkets frembrudd. Vi ble fort faste gjester på “Mad Mongoose” som var en utrolig trivelig, restaurant, bar og nattklubb. Prisene på Antigua var også særdeles vennerlige da vi kom fra de Franske øyene der alt koster skjorta uansett hva, når eller hvor du skal ha noe. I Falmouth traff vi også på Doods of Norway og Maline. Vi skulle samme vei og har holdt sammen siden. Doods of Norway skal seile den samme ruten som vi har tenkt oss, til USA og Canada, så de vil vi forhåpentligvis se igjen flere ganger!

Etter noen intense dager i Falmouth dro vi sammen med Doods of Norway og Maline til Antiguas østkyst der vi la oss for anker bak et rev ved Green Island. Behagelig å ligge på et avsides sted etter endeløs happy hour i Falmoth. Ved Green Island fikk vi snorklet og flydd spinnaker før vi dro videre nordover til Great Bird Island neste dag.

Spinnakerflyging

Ved Great Bird Island snorklet vi og “doodsa” ut til en klippe med navnet “devils mouth” Spektakulære steinformasjoner!

Devils mouth

Ettersom vi er tre norske båter som holder sammen i disse dager blir det naturlig nok litt (les mye) konkurranse om å komme først frem når vi forflytter oss. Overfarten mellom Antigua og Barbuda var intet unntak. Vi hadde rullert litt på mannskapet og byttet bort Gaute med Morten (Kaptein på Doods of Norway). Ettersom både doods og Norway og Spesielt Maline er vesentlig raskere enn Tur-bo, har vi som regel kommet dårlig ut av de nasjonale regattaene. På denne overfarten derimot fikk vi endelig utnyttet fortrinnet vårt. Ettersom vi er en meter grunnere enn begge de andre båtene tok en snarvei over revet og tjente både tid og høyde. Vi kunne dermed sette spinnakeren og dundre avgårde mot Barbuda. Etter fire timer med intens seiltrim og mye utsyking over VHF’en var vi få minutter unna ankringsplassen, forspranget vårt var minket til noen få hundre meter og krympet fort!

Innspurten på den norske Antigua-Barbuda regattaen.

Vinneren var den båten som først kastet ankeret og tok den obligatoriske ankerdrammen. Ettersom både Maline og Doods of Norway halte innpå og snart var på siden av oss, kaset vi ankeret i fart, droppet seilene og tømte nedpå drammen. Endelig fikk vi vår revansje

Barbuda

Etter å ha ankommet Barbuda var vi kjappe med å komme oss på land. Øya minner veldig mye om Grenadinene med lange strender og lite med folk. Vi dro hele gjengen og spilte volleyball på stranda og badet i solnedgangen.

Volleyball på Barbuda

Dagen etter beveget viss oss inn til hovedstaden. Noen dro på fuglesafari mens andre bare utforsket byen. Selve øya bærer preg av at lokalbefolkningen ikke vil ha kommersiell turisme. Så øye ligger langt bak naboøyene Antigua og St baarths

Siste dagen tok vi gutta en sykkeltur får å se litt nærmere på øya. Etter å ha syklet en halvtime, tok vi en velfortjent pause med å se på noen huler som var naturlig lagd, mens andre benyttet anledningen til å snorkle. Om kvelden satte vi i stand et heidundranes hummerparty, der vi fikk en lokal fisker til å stelle alt i stand mens vi bare drakk øl å koste oss med god mat.

Senere fikk vi opp strandbålet og Kjetil fra Doods of Norway hadde gitaren på lur og fikk opp allsang stemmninga. Vi i Tur-bo hadde på forhånd bestemt oss for å ta nattseiling over til St. Baarts. Vi kasta loss hal 23.30, natten bar preg av lite vind så det ble for det meste motorseiling. Noe som passa en sliten tur-bo gjeng ganske godt.

Tur-bo på Barbuda

St. Barts

Saint Barthélemy, også kjent som Saint Barts. er ei lita fransk øy i
mellom Barbuda og Saint Martin.

Denne lille øya var Sveriges siste koloni. Kong Gustav III av Sverige
byttet den til seg fra Frankrike i 1784. Ved en uventet og underlig
transaksjon mellom Frankrikes Ludvig XVI og svenskekongen. Mot at
Frankrike fikk overta et større varehus i Göteborg, skulle Sverige få
øya Saint-Barthélemy. Nesten hundre år senere, i 1878 solgte svenskene
den tilbake til franskmennene, men den dag i dag finnes det mange spor
der fra svensketiden. Hovedstaden på øya er Gustavia, som ble oppkalt
etter Gustav III, som også har gitt alle gatene svenske navn. Men nå
er øya atter en gang fransk, noe som har satt sitt preg på øya. Vi
hadde planlagt å ligge i havn noen dager for å gjøre litt skolearbeid,
men etter flere misforståelser over vhf’n så bestemte vi oss for å
legge Tur-bo på dingy docken, (hvor jollene til alle super yachtene
ligger). Vi hadde håpet på litt mindre misforståelser ved å snakke med
de ansikt til ansikt. uten særlig hell. Vi fikk fortsatt ikke legge
til brygga og koble på landstrøm som vi er avhengig av når alle skal
lade pc’n. Så etter litt surmuling og vandring rundt i gatene i St.
Barths som er preget av dyre merke butikker som Prada, Gucci, lacoste
osv. Traff vi på Kjetil fra Maline! Han hadde sett Tur-bo ligge på
Dinghy docken og var imponert over plasseringen vår!

Etter en god lunsj sammen med Kjetil på den lokale burgeersjappa så
kom Kjetil med forslaget om å skrive oppgave i båten hans! Kjetil har
aggregat, kaffe og god plass ombord som gjorde skolearbeide til en
drøm! (nesten). I mellom alle slagene med historie lesing og skriving
fikk selvfølgelig tid til snorkling! Sikten hvor vi etterhvert lå for
anker var helt utrolig! vi kunne se 40 meter under vann! Etter å ha
bladd litt fram og tilbake i guideboken fant ut at vi lå ankret opp
100m unna e svært vrak! noe vi måtte sjekke ut. Vi hoppet i “M/S
Trollfjord” som er navnet på den nye riben/ ferja vår!

Vrak St. Barts

Vi fortøyde i bøya som markerte vraket, og det første vi så når vi
hoppet uti var et 100 fots vrak med en skjellet liggende på ripa! og
ved bunn under vraket sirklet det en nurse shark rundt! en hai på 1.5
meter! Nurse sharkene er ikke kjent for å være farlige, men ingen av
oss var særlig ivrige på å klappe den… Kombinasjonen av vrak,
skjellet, hai og en latterlig god sikt gjorde snorklingen på vraket
knall bra! Vi prøvde oss også litt rundt småøyene utenfor havna uten å
finne noe annet enn skilpadder, barracuda og hummer… Begynner vi å
bli bortskjemte? kanskje…

Etter et par dager med skolearbeid i Maline og snorkling så setter den
norske flåten kurs for ST.Martin, hvor vi skal ha båten på land for å
fikse en lekasje ved propell akslingen og klaregjøre oss for Heiniken
regattaen! Kjetil ved Maline trenger noe dødvekt på ripa, så det er
klart vi stiller opp! For å få være med på en av karibiens største
regatter! Noe som vi se veldig fram til!

Blærete franskmenn, svolebad i jungelen og en jævlig stor bøtte med rompunsj!

 

Biletten ble bestilt til karibien i november, geografikunnskapenede var under middels fant jeg ut når jeg besteme sted hvilken øy jeg  skulle møtte gutta på. St Lucia ble det, grunn? Jo den hadde jeg værtfall hørt om;)

Vel nede på st Lucia etter tog, fly, buss, fly og taxi er det som møter meg i rodney bay en stor oppdaling med et stort smil, Gaute gir meg en god bamseklem og tar meg med til båten hvor Mads og Martin venter. Det tar ikke lange  tiden før vi har blandet en ti liters bøtte med rompunsj, den lokaledrinken som man blir ganske rar i hodet av  Gutta hadde invitert på fest i Tur-bo. Vi telte 16 mann i cokpitt på det meste og det ble 11 stk i jolla bort til gatefesten vi hadde planer om å dra på. 11 personer i en jolle er i seg selv et morsomt syn!

11 mann i jolla!

Etter et par dager i Rodney bay med små fiksing på båt og litt sliten etter en real fyllekule vender vi nesa nordover mot Martinique. Dessverre finner vi ut at øya er Franske og selv her borte bruker de euro og de er like overleggende som franskmenn er i Frankrike! De kan snakke engelsk, men vil ikke. De er lite tilbøyelige og liker dårlig at vi kommer for nærme båtene deres. Vi bestemmer oss for macern, se litt rundt på gamle ting for så å reise videre nordover til Saint Pierre, nordvest på Martinique. Fortsatt fransk og fortsatt dårlig med kommunikasjon mellom oss å lokalbefolkningen.

Så vi dro videre til Dominica som ligger nord for Martinique. Et land vi kunne like! De snakker engelsk. Her ble det guide dag med alle turistopplevelsene vi kunne ønske oss. Vi fikk vært på juvvandring i en elv som guide sa ville være kald, vi var spente men merket fort at det guiden mente var kaldt vann var samme temeraturen vi har i havet på en varm sommerdag i Norge. Videre bar det videre til en varmekilder midt i jungelen litt, en virkelig behagelig dag i jungelen

Neste stopp var den lille øygruppa The Saints, rett sør for Guadelupe. Her ble det rånedag med scooter på alle mann. Selv om jeg har minimalt med scooter erfaring ble det offroad, dragrace og en god dose med råning som 16 åringer fra bygda hadde vært missunnerlig på! Det kom tydelig fram at like barn leker best sammen!

Grunn til at innlegget kommer to uker etter hjemkomst er en blanding av skole, jobb, og andre ting som jeg satte på vent mens jeg var i karibien. Det var virkelig vært det, men i ettertid sitter jeg med mye arbeid som må gjøres. Så selv om Turbo sin hverdag består my av å fikse båt og finne internett til skole så har de ikke noe å klage over De sitter i nesten 30 grader og med kun badebukse på og snakker om hvor fint det hadde vært med litt skikjøring Man vil ha det man ikke kan få!

Ellers vil jeg takke for en fantastisk opplevelse som jeg kommer til å huske lett for resten av livet! Det blir hyggelig å se igjen turbo til sommeren. Litt rar greie det å sitte å skrive dette rett før jeg skal ut på ski i sogndal, mens turbo sitter i karibien;)  Lykke til videre!

Sail fast, live slow……