Status quo er at vi alt har vært i Norge en god stund, og båten er solgt. Men for å fullføre historien om Tur-bo sin ferd rundt Nord-Atlanteren følger et sammendrag av veien fra Island og hjem.
Ferden fra Island til Færøyene var preget av lite vind og mye motordur. Planen var i utgangspunktet å dra til Torshavn, men underveis fant vi ut at vi like gjerne kunne seile korteste vei til Eidi som var første bygd en kom til på nordvest-kysten. Vi brukte snaut snaut fire døgn på overfarten. Landskapet som møtte oss var spektakulært. Grønnkledde og bratte klipper som stupte loddrett flere hundre meter ned i havet, et mylder av lundefugl og en sau på hver fjellhylle.
Vi tilbragte ca en time i land der vi lastet ned den siste værmeldingen og fylte drivstoff før vi tøffet gjennom Sundini. Midt i sundet som deler færøyene på midten er det en bro ved et smalt sund der mye tidevann skal presses gjennom. Med full gass viste instrumentene 8,0 knop gjennom vann og 0,0 over land. Vi gikk fortsatt så vidt fremover og passerte broen med museskritt og applaus fra skuende lokale. Sundet viet seg fort ut og strømmen avtok deretter. Ettersom værmeldingen for de neste dagene var gunstig, satt vi kursen direkte mot Shetland uten å stoppe flere steder på Færøyene.
Et drøyt døgn senere var vi kun meter fra Shetland, eller shetbunn som vi kalte det. Sikten var nemlig ekstremt dårlig og vi så derfor bunn før vi kunne se land! Vi tok oss ikke tid til å seile ned mot hovedstaden, Lerwick, grunnet et stramt tidsskjema. Et lavtrykk nærmet seg Nordsjøen og vi ville gjerne nå Sognefjorden før vinden tok til. Den nordligste øya på Shetland, Unst, ble derfor stedet for vår landkjenning. Da tåken tok til å lette kunne vi observere at Shetland var ganske likt Færøyene i farger, men ikke i form. Færøyene er grønt og bratt, mens Shetland er grønt og flatt. Vi tilbragte en hel halv dag på Unst hvor vi ved hjelp av sykler som vi leide var innom det meste hva øya hadde å by på av interesse for turister som oss selv. Mye spor etter norsk vikinger der en kopi av Gokstadskipet var høydepunktet.
Nordsjøen opplevde vi kort sagt som liten og flat med av haug plattformer, og snaut to døgn etter vi forlot Shetland, og kun en snau uke Siden Island, var vi på vei inn Sognefjorden. Utenfor Høyanger ble vi møtt av Caroline og Karita som hadde tatt hurtigbåten for å komme oss i møte. Turen fra Høyanger til Sogndal var en eneste lang fest som fortsatte med full styrke da vi ankom brygga i Sogndal en gang på ettermiddagen/kvelden, Der det hadde stimlet sammen en velkomstkomité av gode venner.
Etter et par dager der vi tømte båten for personlige eiendeler og vasket hver krok kom det et par bergensere for å se på den. De virket fornøyd og tok den med seg til Bergen noen dager senere. Båten som vi har både elsket og hatet på vår ferd rundt det Nordlige Atlanterhavet skal neste sommer ut på nye eventyr der målet er andre siden av kloden, Australia. Vi gleder oss på vegne av gutta som skal seile, og det blir sikkert mulig å følge dem på en blogg tilsvarende denne.
Den siste uka har vi oppsøkt familie / venner / kjærester / hytte ved vannet / første og siste rest av varm sommer.
Over og ut!
Tur-bo